Tristan og Isolde

Sammendrag fra Aftenposten "Soga om Tristan og Isolde - den fyrste romanen på nynorsk" (25.05.03):

Denne sagaen omtales som den første romanen i Norge, og er datert helt tilbake til 1226. Det er en ikke-religiøs saga som handler om forbudt og uutholdelig kjærlighet. Det var opprinnelig fransk og ble skrevet av en ukjent ved navn Thomas. Det var kong Håkon Håkonsson som stod bak den første norske romanen. Under hans regjeringstid var Norge på sitt beste, altså med mye makt. Fler og fler tok utdanning i kirkene og klostrene og lærte skriftspråket, og da kunne de også beundre litterære tekster og få mer innsikt i det kulturelle Europa.

Denne sagaen introduserte Norge for den høviske litteraturen, som ofte handlet om adelsfolk og riddere fra Vest-Europa. På denne tiden var fransk dominerende, som følger av den normanske erobringen i 1066. På 1100- og 1200-tallet stod Norge kulturelt sett nærmest Frankrike og England, så det tok ikke lang tid før vi ble kjent med den høviske litteraturen. Som sagt var det kong Håkon som kom med omsetninger, og som var drivkraften i denne nye litteraturen.

Tristan og Isolde ble oversatt til mange språl etterhvert som årene gikk, og var en utrolig populær fortelling. Flere mener denne fortellingen ikke har fått den plassen den fortjener, men at det er blitt lagt mest vekt på edda- og skaldediktning, islendingsagaene og historieverka. At ikke omgjorte verk fra utlandet er blitt satt mer pris på er undelig, med tanken på kong Håkons indtroduksjon av den høviske litteraturen, som viser at han var meget lærd og en av de mektige i Europa.

Håvamål

"Av evnene sine bør en aldri skryte, far heller varsomt med vettet, når en klok og fåmelt kommer til gards, går det ham sjelden galt." Dette gjelder også i dag, at det ikke er lurt å skryte. Det er ikke mange som vil være venner med de som skryter mye. Man bør heller være litt forsiktig med det man sier, og tenke før man snakker.
"Uklok mann tror alle som smiler, må være hans gode venner, han vet ikke det at bak vennlige ord kan den kloke skjule svik." Den dag i dag kan man ikke stole på alle, akkurat slik som før. Selv om man snakker bra med en person, kan man ikke med en gang betrakte den som venn.
"Fe dør, frender dør, en sjøl dør på samme vis, men ord i glans skal aldri dø i ærefullt ettermæle." Det er selvførgelig viktig for oss, ihvertfall for de fleste. Bortsett fra at i dag er det helt andre ting en vil bli kjent for. F.eks. er det ikke de kloke man ser opp til i dag, men de rike og kjente. Det vil si at det er hva de fleste ønsker å oppnå; rikdom og berømmelse. Mange verdier er viktige å ha før man dør, men jeg synes det er viktig å gjøre livet godt for en selv og "leve livet".